Feltkurs og bacalao

 

Da nærmer bacheloroppgaven seg - og jeg gleder meg!

Det som er mest interessant er at en bacheloroppgave i geografi er veldig forskjellig fra en tradisjonell bacheloroppgave. Jeg skal nemlig ut i felt, sammen med min samarbeidspartner Viljar. Feltet dette semesteret blir Finnmark, nærmere bestemt Nordkapp kommune. Kjedelig kan man gjerne si. Spennende sier jeg. Ikke nødvendigvis fordi Finnmark er så utrolig eksotisk, men fordi emnet vårt er, tja.. hva skal man si? I fare for å gjenta meg selv, utradisjonelt. Vi skal nemlig skrive om bacalaofestivalen i Honningsvåg - en festival som arrangeres for første gang i år.

Bacalao?! Hva er egentlig bacalao? Tja, de fleste har vel kanskje hørt at det er saltet torsk - men er det egentlig det? Nei, det er mer enn som så! Det er torsk - punktum. På spansk og portugisisk, hvor bacalao har sin opprinnelse, betyr ordet torsk, og i Honningsvåg har de fått mesterkokker fra Spania til å være med på moroa. Disse kokkene har både en og to stjerner i Michelin guiden, så noe kjedelig mat blir det ikke.

Men så er det problemet med vinklingen på prosjektet og forskningen. Vi foreslo først å vinkle det inn mot regional utvikling - men foreleseren mente det ble for kjedelig. Det er jo tross alt en festival hvor man har det gøy, så vi skal konsentrere oss om å foreta intervjuer og spørreundersøkelser for å finne ut hva folk på festivalen syns om både maten og festivalen. I tillegg så går det rykter om internasjonal publisering av den endelige forskningsrapporten, så dette blir veldig bra.

Og før jeg glemmer det... Jeg har nå gjort meg ferdig med min første eksamen for i år. Denne gangen var det GEO206, eller kvalitativ metode, som sto for tur. Jeg er rimelig godt fornøyd, selv om det var store og generelle oppgaver som skulle besvares. Så er det bare å vente, og starte med oppgaveskriving til uka. Dette blir et stappfullt og spennende semester.

 









Tradisjonell utviklingsteori og post-moderne utviklingskritikk

 

Konvensjonelle og modernistiske utviklingsteorier kan ha sin opprinnelse i etterkrigstiden. Den vestlige verden så på det som sin oppgave å modernisere og gjøre utviklingsland mer vestlige. Dette kan sees på som ny-kolonialisme hvor vestlige land ville skape et bilde av seg selv i utviklingsland, til tross for at dette ikke alltid var det befolkningen i utviklingslandene anså som best. Utviklingslandene skulle altså imitere vesten for å skape den samme fremgangen og økonomiske utviklingen som var skapt der.

Utvikling ble i starten ansett som økonomisk vekst i en ny-liberalistisk kontekst, det vil si stort fokus på liberaliseringen av handel som bærebjelken i utvikling for verden til tross for at økonomisk vekst kan føre til større skiller mellom fattig og rik, der de rike blir rikere og de fattige fattigere. Økonomisk utvikling måles ofte i brutto nasjonalprodukt (BNP). Vekst i BNP kan derfor være et veldig unøyaktig mål på utvikling fordi det kan vise stor vekst, men allikevel kan et land fortsatt ha en økning i antall fattige og BNP for seg selv indikerer ikke hvordan godene er fordelt. Det har senere blitt laget mer dekkende mål på utvikling. Et eksempel på dette er Human Development Index som ble utviklet av FN i 2001. HDI bruker for eksempel forventet levealder og utdanningsnivå for å skape et bilde av utviklingsgrad.

Mange mener derimot, at utviklingsteori har sine røtter i opplysningstiden, som førte med seg rasjonalisme og humanisme. Den generelle oppfatningen i opplysningstiden var at vitenskap og rasjonell tankegang kunne føre mennesker til sivilisasjon. Sivilisasjon ses på som et samfunn med vestlige trekk, og mange av de tradisjonelle utviklingsteoriene i dag bærer preg av dette.

Et eksempel fra virkeligheten hvor idealene som oppsto i opplysningstiden kommer godt frem, er britenes kolonialisering av Australia. Urbefolkningen i Australia, Aborginerne, ble fratatt rettighetene til landområdene sine. Grunnen til dette var at de ikke hadde et systematisert landbruk - det var ikke i tråd med vestlige idealer.

Post-utvikling er, i grove trekk, en kritikk av den tradisjonelle utviklingsskolen. Kritikerne mente at tidligere utviklingsteorier og prosjekter var etnosentriske, og ikke minst eurosentriske. Kritikken går altså ut på at kriteriene for utvikling er konstruert av Vesten og påtvunget andre land i håp om å forme landene til å bli mer som Vesten. I tillegg tok man ikke innover seg lokale forhold og inkluderte ikke lokalbefolkningen i utviklingsprosessen. Kritikerne av konvensjonell utvikling inkluderer også teoretikere som går helt imot utvikling.

Et annet aspekt som gjorde utvikling vanskelig for teoretikerne innenfor post-utvikling var det faktum at det ble skapt enorme teorier som skulle være dekkende for hele den tredje verden. Dette bidro til ekskluderingen av lokalbefolkning og manglende respekt for lokale kulturer.

Konvensjonell utviklingsteori baserte seg altså på vestlige idealer, og ofte fra toppen og ned. Et eksempel på dette er Nigeria, som ble uavhengig fra Storbritannia i 1960. Planleggingsstrategier i landet har hovedsakelig fokusert på eksport av landbruksvarer, og utvikling av industrien i byene. Denne strategien ble utarbeidet i en tid der landet fortsatt var under britisk kontroll, og de tok ikke høyde for at mesteparten av befolkningen bodde i rurale områder . Så sent som i 1985 bodde kun 23% av innbyggerne i byer, til tross for at mesteparten av jobbene i industrien fantes i byene. Denne konsentrasjonen av jobber har ført til en stor migrasjon fra rurale til urbane områder, og byene i Nigeria har vokst i et tempo som gjør infrastrukturplanlegging til en vanskelig oppgave i et land som allerede er fattig. I dag er Nigeria fortsatt veldig avhengig av Vesten, og et eksempel på at økonomisk vekst ikke nødvendigvis er et bevis på utvikling.

Hovedforskjellene mellom post-utvikling og konvensjonelle utviklingsteorier er at post-utvikling i all hovedsak er en kritikk av konvensjonelle utviklingsteorier, og i så måte er de to helt forskjellige fra hverandre. Post-utvikling baserer seg på at konvensjonell utviklingsteori på mange måter er ny-kolonialisme og etnosentrisk. Post-utvikling tar også høyde for regionale kulturelle forskjeller, noe konvensjonelle utviklingsteorier i stor grad har oversett. I konvensjonelle utviklingsteorier har det vært lite fokus på grasrot og lokale initiativ og større fokus på å skape økonomisk vekst fra toppen og ned  noe som ikke alltid skaper en helhetlig utvikling for utviklingsland, men i mange tilfeller det helt motsatte; større forskjeller mellom fattig og rik. Eksempelet fra Nigeria illustrerer både mangel på lokal forankring og paradokset at en økning i BNP ikke har ført til en generell velstandsøkning. Mange av teoriene som har oppstått i kjølvannet av post-utviklingen har større fokus på menneskelige aspekter ved utvikling i tillegg til en utvikling som skjer fra bunnen, ikke toppen hvor fokuset har vært på å gjøre utviklingsland mindre avhengige av vesten, og sette befolkningen i landene i stand til å ta vare på seg selv og bidra til utviklingen. Som en følge av dette har man ofte fokusert på å involvere Non Governmental Organizations (NGOs). Disse er ofte små og kan ha en sterkere tilknytning til lokalbefolkningen, og kan sysselsette lokalbefolkningen, og involvere dem i utviklingen.

Dette står i sterk kontrast til tradisjonelle utviklingsteorier, hvor lokalbefolkingen veldig sjelden blir involvert i prosjekter den generelle tendensen er at man ikke bruker ressursene som finnes i lokalbefolkningen. Dette skaper en avhengighet til eksterne aktører, og undergraver lokalbefolkningen. Dette er selvfølgelig ikke alltid tilfellet, ettersom noen NGOer er veldig store og styres av markedsprinsipper. I tillegg har NGOer ofte erstattet statlige tiltak mange steder på grunn av ny-liberalismens fremtog og reduksjon av staters pengebruk .

Konvensjonelle utviklingsteorier har hatt en tendens til å fokusere for mye på enkelte sektorer av samfunnet, for eksempel industri eller landbruk. Dette har ført til at andre deler av samfunnet har blitt neglisjert, og det har vært en mangel på helhetlig utvikling. Dette kan også settes i sammenheng med det faktum at lokal involvering og lokale behov ikke har blitt tatt på alvor. Man har trodd at menneskers levevilkår forbedres automatisk gjennom eksterne investeringer i enkelte sektorer.

Den store forskjellen mellom konvensjonelle utviklingsteorier og teorier innenfor post-utvikling er forskjellig fokus. Konvensjonelle utviklingsteorier har fokusert hovedsakelig på å lære bort hvordan vestlige land har utviklet seg og å skape den samme utviklingen i utviklingsland. Post-utviklingsteorier baseres på selvberging og lokal deltakelse. Ved å inkludere lokalbefolkningen ville man skape en bærekraftig økonomisk og menneskelig utvikling for befolkningen i utviklingsland skape en utvikling som ikke kun baserer seg på hjelp fra Vesten.

I denne gjennomgangen har forskjellene mellom konvensjonelle utviklingsteorier og post-utvikling blitt lagt frem. Det som kommer klart frem er at det er stor avstand mellom den opprinnelige tanken om utvikling og nyere tankegang. Man har sett at konvensjonelle teorier ikke har virket slik man ønsket, og fokuset har skiftet fra å skape vestlige land til å la utviklingsland være med på å skape sin egen fremtid.

 

Bybane


Bybanen på Nesttun for første gang



Da er jeg tilbake! :)

22. juni blir en merkedag for Bergen. Etter mer enn 40 år, får byen igjen skinnegående transport.

Bybanen i Bergen kommer til å bli et kjærkomment supplement til det man kan kalle et dårlig kollektivtransporttilbud. Bybanen vil kunne frakte flere passasjerer enn bussen - mer komfortabelt. I tillegg vil den ha større muligheter for å faktisk komme i tide, og man vil få sanntidsinformasjon på elektroniske tavler. Reisehverdagen for mange mennesker i søndre deler av Bergen vil bli markant forbedret.

Fra før av eksisterer nesten ikke informasjon på bussholdeplassene. Det som er av rutetabeller er ubrukelig - de viser ikke når bussen kommer til der du står. Nei, de viser når bussen kjører fra et sted som kan være 20-30 minutter fra der du står og venter! Jeg har tidligere sendt en e-post til Tide med spørsmål om dette. Dette var svaret jeg fikk:

"Det er fordi bussene ofte er forsinket"


Såklart kan bussen være forsinket, men man kan i det minste få vite sånn ca. når man skal stille seg opp på holdeplassen og vente! Dette er et system jeg aldri har sett maken til, hverken i Norge eller i utlandet. Trondheim, Stavanger, Oslo og til og med lille Namsos har alle informasjon om avgangstider fra holdeplassene. Dette er ikke bra nok, og jeg håper på en klar forbedring etter Skyss' overtakelse.

God bedring, Tide!

Liten oppdatering

Bloggen blir ikke oppdatert jevnlig pga. problemer med PCen..så snart den er oppe og gåe igjen skal jeg skrive litt mer enn dette :).

Vancouverisme





vancouver


I Norge har vi lenge kost oss alene på gårdene våre. På grunn av geografien har det vært mange små og spredte gårder i landet vårt. Vi har likt oss alene, og dette kommer gjerne til uttrykk i moderne arealplanlegging og byutvikling. Jeg har tidligere skrevet om Stavanger og problemstillinger i forhold til kollektivtrafikk, men nå skal jeg skrive litt generelt om norsk arealplanleggingstradisjon og problemene rundt den. Trenger virkelig alle en stor enebolig og tilsvarende hage? Hva om vi kan utnytte utbyggingsarealene våre bedre og skape felles møteplasser i form av rekreasjonsområder, og samtidig verne jordbruksarealet vårt (som vi har lite av i Norge)?

Jeg har nylig blitt frelst. Jeg surfet rundt på nettet og leste om byplanlegging og samferdsel - plutselig fant jeg noe interessant. Det heter Vancouverism og er egentlig et svar på frustrasjonen min. I Vancouver har de klart å konsentrere befolkningen sin og derfor også spart verdifull landbruksjord. Vancouver rangeres også som en av verdens beste byer å bo i (f. eks i BusinessWeek). Tetthet betyr altså ikke nødvendigvis et trist liv. Det kan bety et bedre liv for mange i et moderne samfunn med mangel på tid.

I Vancouver finnes ingen store motorveier som går gjennom eller mot byen fra omliggende områder. Befolkningen og byplanleggere har stått sammen i kampen for en levende og tett by der hovedfokus skal være på kollektivtransport og offentlige tilgjengelige områder. Vancouver står alene som en by i Nord-Amerika der tetthet er mottoet, og ikke "urban sprawl". Skrekkeksempelet på urban sprawl er Los Angeles, som sliter med å kunne tilby innbyggerne sine bra nok infrastruktur og bygger ut eneboligområder i alle retninger, uten noen som helst form for overordnet plan. Det skal derimot sies at hovedtransportmiddelet i Vancouver fortsatt er bil.

Mange byer i Norge har urban sprawl som et forbilde. Bergen er en by som kan sammenlignes med Vancouver, ikke når det gjelder befolkningstall, men geografisk plassering. Vancouverismen sprang ut fra konteksten byen befant seg i: blant høye fjell og innsjøer. Befinner ikke Bergen seg blant høye fjell og fjorder? Hvorfor har man da bygget ut store områder med eneboliger sør for sentrum mot Nesttun og Flesland? Dette er et eksempel på dårlig dømmekraft og planlegging. Nå er veiene inn mot sentrum stappfulle og har ikke kapasitet til alle som ønsker å kjøre til jobb. Dessverre for Bergen er ikke mulighetene for effektiv kollektivtransport like store som i Vancouver. Tettheten mangler, og busser kan ikke kjøre til hvert eneste nes. Hadde befolkningsveksten skjedd nærmere sentrum og vært tettere, kunne bybanen vært bygget ut tidligere, og kanskje til og med under jorden som et moderne metro-system. Bybanen vil kunne ta noe av trafikken, men ikke nok - trafikkøkningen på veiene vil øke i takt med utbyggingen av nye eneboliger.

Se til Vancouver!

Hektiske dager og uker

Halla balla, skjer'a?

Heisann trofaste leser (en av to?)! De neste dagene og ukene blir hektiske. I morgen skal jeg på ekskursjon med GEO100 til Jondal i Hardanger. Der blir det farting rundt - Jostedalsbreen, Jondal Stål og diverse annet skal besøkes, og skrives om. På fredag blir det jobbings igjen, og kanskje besøk til helga. På mandag skal jeg på orienteringsmøte - jeg skal nemlig telle busspassasjerer! Får en god sum for det, og det kommer godt med i en ellers trang økonomi. Skal telle busspassasjerer fire forskjellige dager, så det blir spennende (haha, weirdo tenker kanskje du. Men neida, det er bra for en gryende geograf å få være med på sånne småting som det her og få en "fot innenfor"!)

16. oktober har jeg eksamen i Regional omstilling, et fag jeg liker veldig godt. Det er spekket fullt med begreper, så de prøver jeg å få kontroll på akkurat nå. Mot slutten av oktober har jeg eksamen i Ressursforvaltning og miljøvern, faget jeg til nå har minst kontroll på, så det må jobbes hardt der! Etter denne er det heldigvis en liten pause, men 24. november har jeg eksamen i innføringsfaget.

Nå skal jeg spise litt gratis pizza, sneiks!

P.S! Backstreet Boys er tilbake!

Javell..

Da var jeg og en del av denne trenden, om enn litt sent.. Jeg kommer sannsynligvis til å skrive om mange "kjedelige" (ikke populærkulturelle..) saker, så jeg regner ikke med å få så mange lesere :).

Enjoy!

Stavanger



Heisann! Dette er mitt første innlegg her, og jeg har tatt utgangspunkt i utkastet til en oppgave jeg har skrevet om Stavanger og fordeler og ulemper/utfordringer i byregionen.



- Et passende bilde

 

Mitt hjemsted, Stavanger, har mange kvaliteter, men også en del ulemper. Som oljehovedstad får kommunen mye skatteinntekter fra virksomheten og har derfor en del penger å fordele på sine innbyggere. Dette viser kanskje igjen i hvordan byen tar seg ut. Sentrumsområdet har i de senere år blitt pusset opp for mange millioner kroner, og ser i dag veldig pent ut. Dette er selvfølgelig viktig for lokalbefolkningen som bruker sentrum og det vil i de fleste tilfeller føre til økt trivsel. Når det gjelder utdanning, kan vi se litt nærmere på videregående skoler og fylket som helhet. Rogaland har lavere frafallsprosent enn landsgjennomsnittet, og har nest lavest, etter Sør-Trøndelag. Dette er veldig positivt, både for fylket og landet som helhet. Det kan spekuleres i hvorfor frafallsprosenten er lavere her enn i andre fylker, men det kan ha noe med at den generelle voksne befolkningen i fylket har høy utdanning. Stavanger er også den av de fire store byene (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger) som har minst storbyproblemer. Dette er typisk kriminalitet, rusavhengige, arbeidsledighet, sosiale problemer og lignende. Arbeidsledigheten i Stavanger kommuner er også betraktelig lavere enn i de tre andre storbyene, med 2,1%. Til sammenligning har Bergen 2,9%, Oslo 3,5% og Trondheim 3,3%.


Det finnes også selvfølgelig ulemper med Stavanger. En av de som jeg mener er størst er nærheten til transport, og da spesielt kollektivtransport. Dette gjør at det er store køer på veiene i byen i rushtiden. Dette skyldes for det meste populariteten til eneboligen i kommunen. Andelen av befolkningen som bor i blokk er to prosent lavere enn landsgjennomsnittet, og for en by på størrelse med Stavanger burde det være mulig å bygge mer i høyden. I tillegg har Stavanger veldig lite areal å bygge på, og derfor er det også viktig å tenke på å bygge færre eneboliger. I Oslo er andelen som bor i blokk eller bygård over 60%. Selv om Oslo er en by med fem ganger så mange innbyggere som Stavanger, sier det noe om forskjellige byggekulturer. I Stavanger er det bare "sosiale tapere" som bor i blokk, selv om det i senere tid har dukket opp en del eksklusive blokkprosjekter.  En by som kanskje er mer naturlig å sammenligne med, er Trondheim. Her er andelen som bor i blokk eller bygård på 20,3%, og det er dobbelt så mange i prosent som i Stavanger. På Nord-Jæren er det stor jordbruksaktivitet, og det er viktig å bevare jordbruket. Derfor mener jeg det er viktig at Stavanger, og til dels Sandnes, tar så mye som mulig av befolkningsveksten, slik at det ikke går utover de store jordbrukskommunene rundt.  

Befolkningens nærhet til busstilbudet som eksisterer i dag blir for dårlig, og de fleste velger da å kjøre bil. Hadde man bygget tettere langs hovedfartsårene, som riksvei 44 og E39 som går mellom Stavanger og Sandnes i sør, ville man kunne fått en bedre kollektivdekning. Begge disse veiene går via Forus, som har en stor andel av arbeidsplassene i kommunen og fylket. Det er ingen god utvikling heller. Antall passasjerer siden 2005 har gått ned med nesten 300 000  i året i Stavanger. 
Les mer i arkivet » April 2011 » November 2010 » Mars 2010
hits