Tradisjonell utviklingsteori og post-moderne utviklingskritikk

 

Konvensjonelle og modernistiske utviklingsteorier kan ha sin opprinnelse i etterkrigstiden. Den vestlige verden så på det som sin oppgave å modernisere og gjøre utviklingsland mer vestlige. Dette kan sees på som ny-kolonialisme hvor vestlige land ville skape et bilde av seg selv i utviklingsland, til tross for at dette ikke alltid var det befolkningen i utviklingslandene anså som best. Utviklingslandene skulle altså imitere vesten for å skape den samme fremgangen og økonomiske utviklingen som var skapt der.

Utvikling ble i starten ansett som økonomisk vekst i en ny-liberalistisk kontekst, det vil si stort fokus på liberaliseringen av handel som bærebjelken i utvikling for verden til tross for at økonomisk vekst kan føre til større skiller mellom fattig og rik, der de rike blir rikere og de fattige fattigere. Økonomisk utvikling måles ofte i brutto nasjonalprodukt (BNP). Vekst i BNP kan derfor være et veldig unøyaktig mål på utvikling fordi det kan vise stor vekst, men allikevel kan et land fortsatt ha en økning i antall fattige og BNP for seg selv indikerer ikke hvordan godene er fordelt. Det har senere blitt laget mer dekkende mål på utvikling. Et eksempel på dette er Human Development Index som ble utviklet av FN i 2001. HDI bruker for eksempel forventet levealder og utdanningsnivå for å skape et bilde av utviklingsgrad.

Mange mener derimot, at utviklingsteori har sine røtter i opplysningstiden, som førte med seg rasjonalisme og humanisme. Den generelle oppfatningen i opplysningstiden var at vitenskap og rasjonell tankegang kunne føre mennesker til sivilisasjon. Sivilisasjon ses på som et samfunn med vestlige trekk, og mange av de tradisjonelle utviklingsteoriene i dag bærer preg av dette.

Et eksempel fra virkeligheten hvor idealene som oppsto i opplysningstiden kommer godt frem, er britenes kolonialisering av Australia. Urbefolkningen i Australia, Aborginerne, ble fratatt rettighetene til landområdene sine. Grunnen til dette var at de ikke hadde et systematisert landbruk - det var ikke i tråd med vestlige idealer.

Post-utvikling er, i grove trekk, en kritikk av den tradisjonelle utviklingsskolen. Kritikerne mente at tidligere utviklingsteorier og prosjekter var etnosentriske, og ikke minst eurosentriske. Kritikken går altså ut på at kriteriene for utvikling er konstruert av Vesten og påtvunget andre land i håp om å forme landene til å bli mer som Vesten. I tillegg tok man ikke innover seg lokale forhold og inkluderte ikke lokalbefolkningen i utviklingsprosessen. Kritikerne av konvensjonell utvikling inkluderer også teoretikere som går helt imot utvikling.

Et annet aspekt som gjorde utvikling vanskelig for teoretikerne innenfor post-utvikling var det faktum at det ble skapt enorme teorier som skulle være dekkende for hele den tredje verden. Dette bidro til ekskluderingen av lokalbefolkning og manglende respekt for lokale kulturer.

Konvensjonell utviklingsteori baserte seg altså på vestlige idealer, og ofte fra toppen og ned. Et eksempel på dette er Nigeria, som ble uavhengig fra Storbritannia i 1960. Planleggingsstrategier i landet har hovedsakelig fokusert på eksport av landbruksvarer, og utvikling av industrien i byene. Denne strategien ble utarbeidet i en tid der landet fortsatt var under britisk kontroll, og de tok ikke høyde for at mesteparten av befolkningen bodde i rurale områder . Så sent som i 1985 bodde kun 23% av innbyggerne i byer, til tross for at mesteparten av jobbene i industrien fantes i byene. Denne konsentrasjonen av jobber har ført til en stor migrasjon fra rurale til urbane områder, og byene i Nigeria har vokst i et tempo som gjør infrastrukturplanlegging til en vanskelig oppgave i et land som allerede er fattig. I dag er Nigeria fortsatt veldig avhengig av Vesten, og et eksempel på at økonomisk vekst ikke nødvendigvis er et bevis på utvikling.

Hovedforskjellene mellom post-utvikling og konvensjonelle utviklingsteorier er at post-utvikling i all hovedsak er en kritikk av konvensjonelle utviklingsteorier, og i så måte er de to helt forskjellige fra hverandre. Post-utvikling baserer seg på at konvensjonell utviklingsteori på mange måter er ny-kolonialisme og etnosentrisk. Post-utvikling tar også høyde for regionale kulturelle forskjeller, noe konvensjonelle utviklingsteorier i stor grad har oversett. I konvensjonelle utviklingsteorier har det vært lite fokus på grasrot og lokale initiativ og større fokus på å skape økonomisk vekst fra toppen og ned  noe som ikke alltid skaper en helhetlig utvikling for utviklingsland, men i mange tilfeller det helt motsatte; større forskjeller mellom fattig og rik. Eksempelet fra Nigeria illustrerer både mangel på lokal forankring og paradokset at en økning i BNP ikke har ført til en generell velstandsøkning. Mange av teoriene som har oppstått i kjølvannet av post-utviklingen har større fokus på menneskelige aspekter ved utvikling i tillegg til en utvikling som skjer fra bunnen, ikke toppen hvor fokuset har vært på å gjøre utviklingsland mindre avhengige av vesten, og sette befolkningen i landene i stand til å ta vare på seg selv og bidra til utviklingen. Som en følge av dette har man ofte fokusert på å involvere Non Governmental Organizations (NGOs). Disse er ofte små og kan ha en sterkere tilknytning til lokalbefolkningen, og kan sysselsette lokalbefolkningen, og involvere dem i utviklingen.

Dette står i sterk kontrast til tradisjonelle utviklingsteorier, hvor lokalbefolkingen veldig sjelden blir involvert i prosjekter den generelle tendensen er at man ikke bruker ressursene som finnes i lokalbefolkningen. Dette skaper en avhengighet til eksterne aktører, og undergraver lokalbefolkningen. Dette er selvfølgelig ikke alltid tilfellet, ettersom noen NGOer er veldig store og styres av markedsprinsipper. I tillegg har NGOer ofte erstattet statlige tiltak mange steder på grunn av ny-liberalismens fremtog og reduksjon av staters pengebruk .

Konvensjonelle utviklingsteorier har hatt en tendens til å fokusere for mye på enkelte sektorer av samfunnet, for eksempel industri eller landbruk. Dette har ført til at andre deler av samfunnet har blitt neglisjert, og det har vært en mangel på helhetlig utvikling. Dette kan også settes i sammenheng med det faktum at lokal involvering og lokale behov ikke har blitt tatt på alvor. Man har trodd at menneskers levevilkår forbedres automatisk gjennom eksterne investeringer i enkelte sektorer.

Den store forskjellen mellom konvensjonelle utviklingsteorier og teorier innenfor post-utvikling er forskjellig fokus. Konvensjonelle utviklingsteorier har fokusert hovedsakelig på å lære bort hvordan vestlige land har utviklet seg og å skape den samme utviklingen i utviklingsland. Post-utviklingsteorier baseres på selvberging og lokal deltakelse. Ved å inkludere lokalbefolkningen ville man skape en bærekraftig økonomisk og menneskelig utvikling for befolkningen i utviklingsland skape en utvikling som ikke kun baserer seg på hjelp fra Vesten.

I denne gjennomgangen har forskjellene mellom konvensjonelle utviklingsteorier og post-utvikling blitt lagt frem. Det som kommer klart frem er at det er stor avstand mellom den opprinnelige tanken om utvikling og nyere tankegang. Man har sett at konvensjonelle teorier ikke har virket slik man ønsket, og fokuset har skiftet fra å skape vestlige land til å la utviklingsland være med på å skape sin egen fremtid.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

tjomsas

tjomsas

21, Stavanger

Kategorier

Arkiv

hits